Valentines Day

On Valentines day we had brownies, coffee and some good laughs in the staffroom. Josh was the only one to receive a gift from his girlfriend; a plastic rose. We were all jealous so the rest of us decided to send each other valentine sms'es.

The handy-men

The men on these pictures make sure the children get food, the grass is slashed, the gate is opened, the water tanks are full, the chairs and tables are fixed, the garbage is burnt, the buildings are painted. They can assist you in anything you might require.

Here they enjoy the sweet Kenyan tea with milk.

Staff at Resam

Sang is marking books, Josh checking the time schedule, Jeniffer and I listening to a teacher on stage and Martina enjoyiong some githeri, a Kikuyo dish made of beans and maize.

Games!

Every day from 3.10 to 4.30 the pupils and some teachers at Resam play games; football, volleyball, basketball or handball. Currently they are practicing for the competition on the 3rd of March against Tonongoy Primary School down the road where Mari works.

Warming up is a great performance of 200 students jumping up and down, running in circles, stretching their legs, waving their arms and spinning their bodies. The field can beat Ireland in the hundred shades of green it provides from the children's uniforms.

Snakes and monkeys

"We are just about to kill the monkeys, they eat our crops", a young boy replied when we asked if he knew where the monkeys were hiding. He would postpone the assassination for tomorrow and show us a good spot, he said. Mari and i were not really prepared for a bush-safari. The oinly thing we knew where that our colleague Josh would take us to a beautiful place some few kilometers down the path, where the pupils went last weekend. Apparently health and safety regulations for primary school pupils here are not very strict. Bended down to avoyd the spines from the shred Mari asked me if I thought there were any chance to run into a snake. Let's ask Josh I suggested. He dindn't really know but thought it might be too cold for snakes here. "Too cold" has never in my life been so hot and I wished for the snakes to have a completely different sense of temperature.

Board games

We have made some "ludo" and "stigespill" boardgames for the pupils at Resam. They enjoyed very much competing with their classmates, and we tried to put it in clear words that rolling a 6 is just a matter of good luck. I don't think they believed it because we saw many attempts to trying to teach each other different techniques to make the dice land with the six eyes facing up.

Sex-krisen

Avisene i Kenya skriver mye om den såkalte ”sex-krisen”. Halvparten av alle jenter i Kenya debuterer seksuelt før de er seksten år og bare en tredjedel av disse har snakket med noen om sex. I følge statistikkene får ungdom kunnskap om sex først og fremst fra filmer, ukeblader og venner og lite fra lærere eller foreldre. Sex har gjerne skjebnesvangre konsekvenser for de unge menneskene. Graviditet, HIV og andre seksuelt overførbare sykdommer er dessverre ikke uvanlig blant unge jenter og gutter.

Vi ble ikke møtt med ubetinget entusiasme da vi luftet ideen om jentegrupper, men ble informert om at det er forbudt å ha sex før en er 18 år i Kenya og at ”her har ikke folk sex før de gifter seg”. Det kan se ut til at mange ignorerer statistikkene og overser behovet ungdommene har for kunnskap om sin egen utvikling. Vi møtte også forestillinger om at snakk om sex innebærer oppfordring til sex. Flere var redde for at vi skulle forårsake umoralsk adferd.

Seksualundervisning er ikke del av den nasjonale læreplanen i Kenya og få foreldre snakker åpent om seksuelle temaer med barna sine. Forrige uke startet vi to jentegrupper på den ene av skolene vi jobber og det er urovekkende å se hvor mange spørsmål jentene sitter inne med og hvor få muligheter de har til å få svar. På kostskolen er alle lærerne deres menn og de bor langt hjemmefra. Timeplanen er fullpakket fra fem om morgenen til ni om kvelden. Vi måtte forhandle oss til 40 minutter med åttendeklassejentene på mandag ettermiddag. De har stort press på seg for å prestere godt på den avsluttende eksamen i desember som avgjør om de kommer inn på videregående skole. Engelsk, swahili, matte, samfunnsfag, naturfag og kristendom legger beslag på nesten alle døgnets våketimer. Men hvordan kan de prestere godt faglig om de er bekymret for hvorfor de ikke får mensen hver 28. dag sånn de har lest i bøkene? Hvordan kan de klare å pugge fysiske lover om de er redde for hva de skal svare neste gang de treffer kjæresten sin og han vil ha sex? Hvordan kan de konsentrere seg om formasjonen av vulkanske fjell klokka fem om morgenen om de lurer på om det er en mulighet for at de er smittet av HIV?

Scrabble

Two of my colleagues at Resam are professional Scrabble-players. I brought my boardgame to the staff-room one day and it was quickly transformed into the Englich version with a lot of W's, C's and other letters we rearly use in the Norwegian edition. I gave it a try but lost terribly and was told to read the dictionary in bed before sleeping!

Ludo

Playing Ludo has gotten a new dimension after introducing our neighbours Charles, Masi and Masi to the game. I've never had a better laugh during a match! Rolling a six on the


dice made them dance and scream!

Fever

Both me and Mari cought a fever last week. I tried to get rid of the shit with hot steam bath in the living-room. It worked for some hours!

Exchange of letters

The pupils in class 4 in Resam school are reading the Christmas cards received from Gjerde school in Norway. They laugh out loud when they see the drawings of Santa Claus driving a formula 1 car!

Hair!

The texture of my hair is found very interesting,
strange, soft and tempting to touch!

Skolesystemet i Kenya

Dagens president Kibaki, som ble valgt ved valget i 2002, innførte gratis obligatorisk 8-årig grunnskole for alle barn i Kenya. Det låter fint, men har en skyggeside. For å spare penger ansatte han nemlig ikke flere lærere. Ungene strømmet til klasserommene, pultene måtte deles med stadig flere og lærerne opplever å ha 80 elever i en klasse. Da kan en se langt etter å møte den enkelte elev på hans eller hennes premisser, tilpasset opplæring og individuell oppfølging. Er en heldig har en bøker til en tredjedel av elevene og har en skikkelig flaks er tavla plassert på en av veggene i rommet som ikke gir gjenskinn i tavla. Da kan elevene se hva læreren skriver og kopiere det ned i sine skrivebøker.

Foreldre foretrekker privatskole
Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor foreldre foretrekker å sende ungene sine på privatskoler. Privatskolene har klasser med 25 elever, lærerne kjenner elevene, vet hvordan de gjorde det på forrige prøve og har kapasitet til å gi ekstra oppfølging om eleven trenger det. Lærerne jobber nesten døgnet rundt og elevene bor på skolen. På de nasjonale avsluttende eksamenene i åttende klasse, som avgjør om elevene kommer gjennom nåløyet til videre skolegang, skårer elever fra privatskoler langt bedre enn elever fra offentlige skoler. Det har lite å gjøre med elevens dyktighet eller innsats, men med mangelen på lærerressurser, plass og bøker i den offentlige skolen. Det låter kanskje paradoksalt at samtlige lærere ved Resam privatskole, der jeg jobber, står i kø for jobb i den offentlige skolen. Det har selvfølgelig økonomiske årsaker. En lærer på en offentlig

Lærerne i kø for jobb i offentlig skole
skole i Kenya kan tjene 1000 kroner i måneden. Det er en god lønn og en ettertraktet jobb. På privatskoler tjener de ikke engang halvparten. Køsystemet fungerer ut fra ansinietet og det forklarer hvorfor Resam har så unge lærere. Den eldste er rundt 35, rektor er 32 og om noen år er kanskje hele staben skiftet ut med nyutdannede lærere som venter på en jobb i den offentlige skolen. De første fem årene som lærer i offentlig skole kan myndighetene plassere deg der det er behov for det. Mange lærere bor derfor langt fra mann, kone eller barn og de ser hverandre bare i feriene i desember, april og august.

God grunnskoleutdanning kun for utvalgte
Å ha et barn på privat kostskole koster ca 3000 norske kroner i året i tillegg til skolebøker og –utstyr. For oss fremstår summen forsvinnende liten, men med en månedslønn på 1000 koner for de som er så heldige for det første å ha en jobb og for det andre å ha jobb i offentlig skole, er det mye penger. God grunnskoleutdanning for alle er veldig langt fra realiteten i Kenya. I år er det nytt presidentvalg og forhåpentligvis må president Kibaki stå til rette for lovnadene han ikke har innfridd. På lærerrommet snakkes det mye om Kibakis ministere som nyter en månedslønn på 100.000 norske kroner og viser lite engasjement i den neste generasjons utdannelse. God utdanning kun for noen få utvalgte opprettholder systemet av et fåtall privilegerte rike som styrer Kenyas politikk, utdanningssystem, helsesystem og business.

Feeling welcome!

I am overwhelmed by the way people have welcomed me in Kenya. Pages in my diary are filled with stories about invitations for tea and descriptions of new people I have met and want to remember. Below you find some of them.

On my first walk through the streets of my new home-town in Kenya, people approached to shake my hand and wish me a warm welcome. “We would like more Europeans to come, please stay the rest of your life and bring friends and family!”, an elderly man proposed. A young girl expressed her pleasure of having the opportunity to invite her new European friend home for tea, and a tall man wearing a red cap explained that “if there are no new people coming to our place something is wrong! We are nice people, you are nice people; we should all live here together!”. “Come”, an aged man requests. He starts talking before I’ve had time to cross the street. Luckily a girl next to him translates his statements. “He says you have to tell the people in Norway that you met a very old man without teeth”. I promise to do so and also to show the picture of him. I don’t know how many hands were shaked and how many welcomes were pronounced before sunset, but I do know that children and adults, engineers and business women, youngsters and elderly people, teachers and farmers, house-wifes and students, sober and drunk made me feel very appreciated and welcome in their village. A few days later I had learned that ‘Jamge’ means ‘how are you’ and ‘misin’ means ‘I’m fine’. Using these expressions in the street gave me a lot of credit. People would honour me for learning quickly and being involved in the culture of my new home. I felt proud and encouraged to learn to know these people.

I sometimes try to imagine what it is like for a foreigner to arrive in Norway and start a life there. Would he or she tell a similar story? Is it likely that he or she would feel as welcome as I do? Let’s do an experiment and tell the same story again with some tiny adjustments. We substitute European with African, Kenya with Norway and we replace tea with coffee:
On my first walk through the streets of my new home-town in Norway, people approached to shake my hand and wish me a warm welcome. “We would like more Africans to come, please stay the rest of your life and bring friends and family!”, an elderly man proposed. A young girl expressed her pleasure of having the opportunity to invite her new African friend home for coffee, and a tall man wearing a red cap explained that “if there are no new people coming to our place something is wrong! We are nice people, you are nice people; we should all live here together!”. “Come”, an aged man requests. He starts talking before I’ve had time to cross the street. Luckily a girl next to him translates his statements. “He says you have to tell the people in Norway that you met a very old man without teeth”. I promise to do so and also to show the picture of him. I don’t know how many hands were shaked and how many welcomes were pronounced before sunset, but I do know that children and adults, engineers and business women, youngsters and elderly people, teachers and farmers, house-wifes and students, sober and drunk made me feel very appreciated and welcome in their village. A few days later I had learned that ‘hvordan står det til?,’ means ‘how are you’ and ‘bare bra’ means ‘just fine’. Using these expressions in the street gave me a lot of credit. People would honour me for learning quickly and being involved in the culture of my new home. I felt proud and encouraged to learn to know these people.

The multi-sense Sigowet experience!

Sigowet byr på nye affærer for nese, ører, øyne, hode og gane. Noen er fristende og appetittvekkende, andre forvirrende, uforståelige og tilsynelatende kaotiske.

Lukte
En lukt-safari gjennom landsbyen starter når vi forlater huset. Den brun-røde steinete jorden vi tråkker på oser fuktig av ettermiddagsregnet. Røyk av brent treverk siver mot oss når vi nærmer oss møbelsnekkeren, og idet vi passerer blir den overdøvet av lukta av nyhøvlet tømmer. Skredderen tilfører en eim av svette skjerpet av damp fra strykejernet. Stram lukt av tørket småfisk trenger gjennom de små porsjonsposene den er pakket i og en halvspist mango som ligger i veien og tiltrekker seg fluer, dunster fordervet matavfall. Bak et tekstilforheng frityrsteikes et eller annet bakverk som minner meg om smeltet smør på nybakt brød. Når vi runder svingen ned til hovedveien igjen står en mann krumbøyd og kutter gress med sin panga, en slags rett sigd. Duften av nyklippet gress gir meg små stikk av hjemlengsel før jeg innser at gresspollen og forhausterdur sannsynligvis er fjernere i februarnorge enn i Sigowet. Luktene blir forsterket i varmen. Menneskene, maten, treverket og plantene. Noen lukter gir meg assosiasjoner til noe kjent, andre er ukjente for en uerfaren europeisk nese.

Høre
Jeg har åpenbart ikke samme evne som innbyggerne her til å filtrere ut uvesentlige lyder. På julaften hadde nabofamilien fått et julekort med lyd som de likegodt spilte på repeat hele dagen. Ingen så ut til å ense ”støyen” bortsett fra oss to norske som er vant til at taffelmusikk er behagelige bakgrunnsakkorder og stillhet en guds gave til menneskene. Jeg møter også liten forståelse for at undervisningen i naborommene kan være påtrengende. Verken elever eller lærere viser tegn til å bli forstyrret av resiteringen fra andre klasser, fotballkampen utenfor vinduet eller kokkene som synger på kjøkkenet. De kan stenge ute ubetydelig støy.


Se
Denne evnen til å blokkere uromomenter har de også på fotballbanen. Jeg ble ganske satt ut da jeg alltid fant en eller to andre klasser på fotballbanen når jeg skulle ha 7. klasse i gym. Men nå har jeg lært at 3. og 7. klasse uten problemer kan spille fotball samtidig med to fotballer, på den samme banen med de samme målene. Fra sidelinjen ser det ut som totalt kaos; 50 unger i like klær som springer etter to baller! Men de dribler, scorer, skyter straffe og header helt uforstyrret av den parallelle kampen. Ifølge 7.klassingene er det veldig greit når 3.klasse er på banen for de spiller ”klyngespill”; alle springer i flokk etter ballen. Da er det bare å unngå å rote seg inn i klynga og bruke resten av banen.

Hjemme er vi vant til at alt har sin plass; kyr er i fjøset eller på beitet, fotgjengere på fortauet og biler i høyre kjørefelt. I Sigowet må kyrne se opp for syklister og barn må lære at bilene kjører på høyre side når det er et stort hull på venstre side og på venstre side når flommen har tatt med seg høyre halvdel. Esel blander seg i folkemengden som venter på å levere dagens innhøsting av teblader og kvinner beveger seg rakrygget og elegant med 15 kilo maismel balansert støtt på hodet. En flokk unger i skoleuniform virrer fra grøftekant til grøftekant, finner en pinne, vinker til mennene på lasteplanet og synger en strofe av en sang de lærte på skolen.

Føle
Vi er bleike, varmen lager store svetteringer under armene, tørsten er uutholdelig, håret klistrer seg fett til hodebunnen. Vi er redde sola, vi tar på oss solbriller, smører oss med solkrem, går i skyggen. Vi er redde for mygg, for malaria, for ukjente bakterier, for amøber, for alt som kravler og gir lyd. Vi skjønner ikke det tilsynelatende kaoset, vi forstår ikke reglene, vi glemmer å håndhilse på folk vi burde gjenkjenne og vi kjenner ikke igjen hun vi kjøpte avis av i går. Vi vet ikke hva vi bør spørre om og hva vi ikke bør foreslå. Vi behersker ikke språket. Av og til kan alt virke planløst og forvirrende for oss, men det er tilsynelatende både forståelig og alminnelig for de verdensvante; de som er vant til denne verden, de som forstår den. De beveger seg med eleganse og selvsikkerhet nedover veien, stresser ikke, svetter ikke, er ikke redde verken for sola eller insektene. Vi føler oss skrøpelige i forhold til dem.

Vi kommer også til kort når det gjelder barnelærdommens fysiske lover. Det vi lærte hjemme gjelder ikke alltid her. Jeg letter på lokket fra gryta med kokende vann og skal sette det tilbake på gryta. Det legger seg på bunnen av gryta og er vanskelig å fiske opp fra det putrende vannet. Det har tilsynelatende krympet. Jeg roper på Mari og lurer på om Pompel og Pilt egentlig ikke var så dumme som de virket. Dører og skapdører forekommer også i to størrelser. Kjøkkenskapet kan en dag være vrient å åpne, mens det neste dag trenger en ekstra kloss for å holdes stengt. Kontakten i stua kan brukes til å lade datamaskinen, men fungerer ikke til mobilen. Den må lades på soverommet. Vi ler av den absurde logikken, eller rettere sagt fraværet av logikk.

Smake
Vi spiser Sigowets nasjonalrett; ugali. Den solide, vektige, smakløse maisgrøten glir lett ned innhyllet i Sukuma Wiki; grønne blader kokt med salt og hvitløk. Det smaker mer eller mindre som det ser ut; grønt, økonomisk og helsebringende. Teen her er derimot veldig søt. Sukker regnes som en av basisvarene i enhver kenyansk husholdning. Nå når sukkerprisene har steget til nesten det dobbelte i forhold til i fjor, har det stor innvirkning på folks økonomi. En lærerkollega sier de bruker nesten en kilo sukker til dagen i hans familie. Det er riktignok ikke uvanlig å ha store familier, men en kilo sukker per dag er uansett en stor porsjon til hvert familiemedlem. ”Sweet” er en treffende beskrivelse av teen, eller chai som de sier her. Men når jeg hører folk betegne både ugali og Sukuma Wiki som ”sweet”, lurer jeg på om vi har samme oppfatning av ordet. Da en gammel dame forklarte at den vidgjetne sure melka blandet med aske også var ”sweet”, sluttet jeg at ordet ikke kan oversettes med sukret, sånn vi bruker det om mat i Norge. Skal jeg være helt ærlig, kommer smakssansen dårligst ut i kampen om nye opplevelser i Sigowet!