Sigowet byr på nye affærer for nese, ører, øyne, hode og gane. Noen er fristende og appetittvekkende, andre forvirrende, uforståelige og tilsynelatende kaotiske.
Lukte
En lukt-safari gjennom landsbyen starter når vi forlater huset. Den brun-røde steinete jorden vi tråkker på oser fuktig av ettermiddagsregnet. Røyk av brent treverk siver mot oss når vi nærmer oss møbelsnekkeren, og
idet vi passerer blir den overdøvet av lukta av nyhøvlet tømmer. Skredderen tilfører en eim av svette skjerpet av damp fra strykejernet. Stram lukt av tørket småfisk trenger gjennom de små porsjonsposene den er pakket i og en halvspist mango som ligger i veien og tiltrekker seg fluer, dunster fordervet matavfall. Bak et tekstilforheng frityrsteikes et eller annet bakverk som minner meg om smeltet smør på nybakt brød. Når vi runder svingen ned til hovedveien igjen står en mann krumbøyd og kutter gress med sin panga, en slags rett sigd. Duften av nyklippet gress gir meg små stikk av hjemlengsel før jeg innser at gresspollen og forhausterdur sannsynligvis er fjernere i februarnorge enn i Sigowet. Luktene blir forsterket i varmen. Menneskene, maten, treverket og plantene. Noen lukter gir meg assosiasjoner til noe kjent, andre er ukjente for en uerfaren europeisk nese.
Høre
Jeg har åpenbart ikke samme evne som innbyggerne her til å filtrere ut uvesentlige lyder. På julaften hadde nabofamilien fått et julekort med lyd som de likegodt spilte på repeat hele dagen. Ingen så ut til å ense ”støyen” bortsett fra oss to norske som er vant til at taffelmusikk er behagelige bakgrunnsakkorder og stillhet en guds gave til menneskene. Jeg møter også liten forståelse for at undervisningen i naborommene kan være påtrengende. Verken elever eller lærere viser tegn til å bli forstyrret av resiteringen fra andre klasser, fotballkampen utenfor vinduet eller kokkene som synger på kjøkkenet. De kan stenge ute ubetydelig støy.
Se
Denne evnen til å blokkere uromomenter har de også på fotballbanen. Jeg ble ganske satt ut da jeg alltid fant en eller to andre klasser på fotballbanen når jeg skulle ha 7. klasse i gym. Men nå har jeg lært at 3. og 7. klasse uten problemer kan spille fotball samtidig med to fotballer, på den samme banen med de samme målene. Fra sidelinjen ser det ut som totalt kaos; 50 unger i like klær som springer etter to baller! Men de dribler, scorer, skyter straffe og header helt uforstyrret av den parallelle kampen. Ifølge 7.klassingene er det veldig greit når 3.klasse er på banen for de spiller ”klyngespill”; alle springer i flokk etter ballen. Da er det bare å unngå å rote seg inn i klynga og bruke resten av banen.
Hjemme er vi vant til at alt har sin plass; kyr er i fjøset eller på beitet, fotgjengere på fortauet og biler i høyre kjørefelt. I Sigowet må kyrne se opp for syklister og barn må lære at bilene kjører på høyre side når det er et stort hull på venstre side og på venstre side når flommen har tatt med seg høyre halvdel. Esel blander seg i folkemengden som venter på å levere dagens innhøsting av teblader og kvinner beveger seg rakrygget og elegant med 15 kilo maismel balansert støtt på hodet. En flokk unger i skoleuniform virrer fra grøftekant til grøftekant, finner en pinne, vinker til mennene på lasteplanet og synger en strofe av en sang de lærte på skolen.
Føle
Vi er bleike, varmen lager store svetteringer under armene, tørsten er uutholdelig, håret klistrer seg fett til hodebunnen. Vi er redde sola, vi tar på oss solbriller, smører oss med solkrem, går i skyggen. Vi er redde for mygg, for malaria, for ukjente bakterier, for amøber, for alt som kravler og gir lyd. Vi skjønner ikke det tilsynelatende kaoset, vi forstår ikke reglene, vi glemmer å håndhilse på folk vi burde gjenkjenne og vi kjenner ikke igjen hun vi kjøpte avis av i går. Vi vet ikke hva vi bør spørre om og hva vi ikke bør foreslå. Vi behersker ikke språket. Av og til kan alt virke planløst og forvirrende for oss, men det er tilsynelatende både forståelig og alminnelig for de verdensvante; de som er vant til denne verden, de som forstår den. De beveger seg med eleganse og selvsikkerhet nedover veien, stresser ikke, svetter ikke, er ikke redde verken for sola eller insektene. Vi føler oss skrøpelige i forhold til dem.
Vi kommer også til kort når det gjelder barnelærdommens fysiske lover. Det vi lærte hjemme gjelder ikke alltid her. Jeg letter på lokket fra gryta med kokende vann og skal sette det tilbake på gryta. Det legger seg på bunnen av gryta og er vanskelig å fiske opp fra det putrende vannet. Det har tilsynelatende krympet. Jeg roper på Mari og lurer på om Pompel og Pilt egentlig ikke var så dumme som de virket. Dører og skapdører forekommer også i to størrelser. Kjøkkenskapet kan en dag være vrient å åpne, mens det neste dag trenger en ekstra kloss for å holdes stengt. Kontakten i stua kan brukes til å lade datamaskinen, men fungerer ikke til mobilen. Den må lades på soverommet. Vi ler av den absurde logikken, eller rettere sagt fraværet av logikk.
Smake
Vi spiser Sigowets nasjonalrett; ugali. Den solide, vektige, smakløse maisgrøten glir lett ned innhyllet i Sukuma Wiki; grønne blader kokt med salt og hvitløk. Det smaker mer eller mindre som det ser ut; grønt, økonomisk og helsebringende. Teen her er derimot veldig søt. Sukker regnes som en av basisvarene i enhver kenyansk
husholdning. Nå når sukkerprisene har steget til nesten det dobbelte i forhold til i fjor, har det stor innvirkning på folks økonomi. En lærerkollega sier de bruker nesten en kilo sukker til dagen i hans familie. Det er riktignok ikke uvanlig å ha store familier, men en kilo sukker per dag er uansett en stor porsjon til hvert familiemedlem. ”Sweet” er en treffende beskrivelse av teen, eller chai som de sier her. Men når jeg hører folk betegne både ugali og Sukuma Wiki som ”sweet”, lurer jeg på om vi har samme oppfatning av ordet. Da en gammel dame forklarte at den vidgjetne sure melka blandet med aske også var ”sweet”, sluttet jeg at ordet ikke kan oversettes med sukret, sånn vi bruker det om mat i Norge. Skal jeg være helt ærlig, kommer smakssansen dårligst ut i kampen om nye opplevelser i Sigowet!
Lukte
En lukt-safari gjennom landsbyen starter når vi forlater huset. Den brun-røde steinete jorden vi tråkker på oser fuktig av ettermiddagsregnet. Røyk av brent treverk siver mot oss når vi nærmer oss møbelsnekkeren, og
idet vi passerer blir den overdøvet av lukta av nyhøvlet tømmer. Skredderen tilfører en eim av svette skjerpet av damp fra strykejernet. Stram lukt av tørket småfisk trenger gjennom de små porsjonsposene den er pakket i og en halvspist mango som ligger i veien og tiltrekker seg fluer, dunster fordervet matavfall. Bak et tekstilforheng frityrsteikes et eller annet bakverk som minner meg om smeltet smør på nybakt brød. Når vi runder svingen ned til hovedveien igjen står en mann krumbøyd og kutter gress med sin panga, en slags rett sigd. Duften av nyklippet gress gir meg små stikk av hjemlengsel før jeg innser at gresspollen og forhausterdur sannsynligvis er fjernere i februarnorge enn i Sigowet. Luktene blir forsterket i varmen. Menneskene, maten, treverket og plantene. Noen lukter gir meg assosiasjoner til noe kjent, andre er ukjente for en uerfaren europeisk nese.Høre
Jeg har åpenbart ikke samme evne som innbyggerne her til å filtrere ut uvesentlige lyder. På julaften hadde nabofamilien fått et julekort med lyd som de likegodt spilte på repeat hele dagen. Ingen så ut til å ense ”støyen” bortsett fra oss to norske som er vant til at taffelmusikk er behagelige bakgrunnsakkorder og stillhet en guds gave til menneskene. Jeg møter også liten forståelse for at undervisningen i naborommene kan være påtrengende. Verken elever eller lærere viser tegn til å bli forstyrret av resiteringen fra andre klasser, fotballkampen utenfor vinduet eller kokkene som synger på kjøkkenet. De kan stenge ute ubetydelig støy.
Se
Denne evnen til å blokkere uromomenter har de også på fotballbanen. Jeg ble ganske satt ut da jeg alltid fant en eller to andre klasser på fotballbanen når jeg skulle ha 7. klasse i gym. Men nå har jeg lært at 3. og 7. klasse uten problemer kan spille fotball samtidig med to fotballer, på den samme banen med de samme målene. Fra sidelinjen ser det ut som totalt kaos; 50 unger i like klær som springer etter to baller! Men de dribler, scorer, skyter straffe og header helt uforstyrret av den parallelle kampen. Ifølge 7.klassingene er det veldig greit når 3.klasse er på banen for de spiller ”klyngespill”; alle springer i flokk etter ballen. Da er det bare å unngå å rote seg inn i klynga og bruke resten av banen.
Hjemme er vi vant til at alt har sin plass; kyr er i fjøset eller på beitet, fotgjengere på fortauet og biler i høyre kjørefelt. I Sigowet må kyrne se opp for syklister og barn må lære at bilene kjører på høyre side når det er et stort hull på venstre side og på venstre side når flommen har tatt med seg høyre halvdel. Esel blander seg i folkemengden som venter på å levere dagens innhøsting av teblader og kvinner beveger seg rakrygget og elegant med 15 kilo maismel balansert støtt på hodet. En flokk unger i skoleuniform virrer fra grøftekant til grøftekant, finner en pinne, vinker til mennene på lasteplanet og synger en strofe av en sang de lærte på skolen.
Føle
Vi er bleike, varmen lager store svetteringer under armene, tørsten er uutholdelig, håret klistrer seg fett til hodebunnen. Vi er redde sola, vi tar på oss solbriller, smører oss med solkrem, går i skyggen. Vi er redde for mygg, for malaria, for ukjente bakterier, for amøber, for alt som kravler og gir lyd. Vi skjønner ikke det tilsynelatende kaoset, vi forstår ikke reglene, vi glemmer å håndhilse på folk vi burde gjenkjenne og vi kjenner ikke igjen hun vi kjøpte avis av i går. Vi vet ikke hva vi bør spørre om og hva vi ikke bør foreslå. Vi behersker ikke språket. Av og til kan alt virke planløst og forvirrende for oss, men det er tilsynelatende både forståelig og alminnelig for de verdensvante; de som er vant til denne verden, de som forstår den. De beveger seg med eleganse og selvsikkerhet nedover veien, stresser ikke, svetter ikke, er ikke redde verken for sola eller insektene. Vi føler oss skrøpelige i forhold til dem.
Vi kommer også til kort når det gjelder barnelærdommens fysiske lover. Det vi lærte hjemme gjelder ikke alltid her. Jeg letter på lokket fra gryta med kokende vann og skal sette det tilbake på gryta. Det legger seg på bunnen av gryta og er vanskelig å fiske opp fra det putrende vannet. Det har tilsynelatende krympet. Jeg roper på Mari og lurer på om Pompel og Pilt egentlig ikke var så dumme som de virket. Dører og skapdører forekommer også i to størrelser. Kjøkkenskapet kan en dag være vrient å åpne, mens det neste dag trenger en ekstra kloss for å holdes stengt. Kontakten i stua kan brukes til å lade datamaskinen, men fungerer ikke til mobilen. Den må lades på soverommet. Vi ler av den absurde logikken, eller rettere sagt fraværet av logikk.
Smake
Vi spiser Sigowets nasjonalrett; ugali. Den solide, vektige, smakløse maisgrøten glir lett ned innhyllet i Sukuma Wiki; grønne blader kokt med salt og hvitløk. Det smaker mer eller mindre som det ser ut; grønt, økonomisk og helsebringende. Teen her er derimot veldig søt. Sukker regnes som en av basisvarene i enhver kenyansk
husholdning. Nå når sukkerprisene har steget til nesten det dobbelte i forhold til i fjor, har det stor innvirkning på folks økonomi. En lærerkollega sier de bruker nesten en kilo sukker til dagen i hans familie. Det er riktignok ikke uvanlig å ha store familier, men en kilo sukker per dag er uansett en stor porsjon til hvert familiemedlem. ”Sweet” er en treffende beskrivelse av teen, eller chai som de sier her. Men når jeg hører folk betegne både ugali og Sukuma Wiki som ”sweet”, lurer jeg på om vi har samme oppfatning av ordet. Da en gammel dame forklarte at den vidgjetne sure melka blandet med aske også var ”sweet”, sluttet jeg at ordet ikke kan oversettes med sukret, sånn vi bruker det om mat i Norge. Skal jeg være helt ærlig, kommer smakssansen dårligst ut i kampen om nye opplevelser i Sigowet!
No comments:
Post a Comment